Er løpet kjørt for Jens?
| Kilde: www.pollofpolls.no |
Leser man snittet av målinger ved inngangen til valgkampen kan man få inntrykk av at løpet er kjørt for de rødgrønne og at regjeringen Solberg 1 kan seile inn til en komfortabel seier. Kan det likevel bli spenning i innspurten? Det blir opplagt veldig vanskelig for de rødgrønne å berge flertallet en tredje gang. Skulle de klare det så ville det ville i så fall være en bragd som er unik i nyere norsk politisk historie.
Kampen mot sperregrensen
Det er to faktorer som i så fall må slå inn: For det første så må begge småpartiene på rødgrønn side godt over sperregrensen. Senterpartiet berger det nok ganske sikkert, for de har et grunnfjell som alene bør kunne løfte dem opp på 5-tallet. Jokeren er SV. Jeg tror de karer seg over 4 %, men det er først når de kommer over 5% at de sentrale profilene i partiet (Lysbakken, Solhjell, Torkildsen, Holmås og Valen) er sikret stortingsplass. Samtidig må minst ett av småpartiene på borgerlig side under sperregrensen. For Venstre er det ikke usannsynlig, mens KrF ganske sikkert berger seg på sitt grunnfjell.Selv om småpartiene i så måte blir jokere vil den mest avgjørende faktoren for valgutfallet være: Hvorvidt Ap makter å ta igjen mesteparten av sin tapte oppslutning fra 2009. Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot at småpartiene i regjeringen sliter, men faktum er at det er Ap som har tapt flest velgere og det er de som har den største jobben med å vinne flertallet tilbake. Det kan riktignok bli rødgrønt flertall med en samlet oppslutning for de tre partiene som er lavere enn i 2009, men det synes likevel å være i overkant langt fram. Beregninger viser at de rødgrønne må hente inn nesten ti tusen velgere hver eneste dag fram til 9. september
Valgkampmaskin på høygir?
Ap er kjent for å ha en formidabel valgkampmaskin, og de har vist gang på gang at de er i stand til å øke sin oppslutning gjennom valgkampen. Med unntak av katastrofevalget i 2001 (Stoltenberg 1) så har de hentet noen prosent i innspurten hver eneste gang. Vi må imidlertid helt tilbake til 1993 for å finne en sluttspurt på linje med det de må hente fram nå. Den gangen lå Ap på samme nivå (28-29 %) i juni og endte opp med velkjente 36,9 %. En vesentlig forskjell den gang var at opphentingen var godt i gang i august, da partiet allerede hadde løftet seg til 34 %. Denne gangen må de med andre ord overgå seg selv. Og de har dårlig tid.
En forutsetning for at begge faktorene over skal slå til i de rødgrønnes favør er at de klarer å få valgkampen til å handle om saker. Velgernes hunger etter en forfriskende fornyelse er nok for de borgerlige til å surfe inn til seier, med mindre regjeringspartiene klarer å sette en dagsorden som tydelig viser hvilke verdi- og retningsvalg det er snakk om.
Forandring fryder
Ap har vunnet mange valg på sin styringsevne. Denne gangen er ulempene ved å sitte med makt minst like store. «Styringstillegget» nulles ut av regjeringsslitasje, så de er nødt til å skape begeistring hos velgerne gjennom å vise at de fortsatt har visjoner, nye ideer og ambisjoner om å ta Norge videre. Samtidig må de klare å tvinge opposisjonen, og da særlig Høyre, til å være tydelig på sin politikk.
Det er lite som tyder på at det slår en "Høyrebølge" over Norge. Folk flest synes vi har det bra som vi har det, og det er ingen høylytte skrik etter mer privatisering og skattelettelser. Et bedre velferdstilbud er det derimot ønske om, og folk ser ut til å mene at Høyre vil gi dem det i større grad enn Ap. Det er en oppfatning Jens må klare å snu hvis han skal å ha sjanse til å hente inn det store forspranget.
En klype salt
Det er ingen tvil om hva som er det store bildet ved inngangen til denne valgkampen, men det kan være grunn til å si som politikerne gjerne gjør: «Meningsmålinger er meningsmålinger – valg er valg». De neste ukene vil vi bli bombardert med medieoppslag basert på meningsmålinger. Vi vil høre om partier som «raser på målingene» og partier som «stormer frem». De fleste av dem vil være vinklet på utslag som ikke er signifikante. En annen usikkerhetsfaktor det er greit å ha i bakhodet er meningsmålingsinstituttenes ulike metoder for vekting av råtall. Det er særlig ett parti som det er heftet stor usikkerhet ved, og det er FrP. Partiet har nemlig råtall helt ned mot 10 prosent, men får altså høyere oppslutning når målingene presenteres. For deres del er det ganske store forskjeller i oppslutning avhengig av hvilket institutt som tar opp målingen. Noe av forklaringen er at der noen vekter mot Stortingsvalget 2009 (hvor Frp fikk 22 prosent), mens andre bruker resultatene fra lokalvalget i 2011 (hvor de bare fikk 11 prosent). Disse forskjellene gir store utslag i hvor mye råtallene justeres, og det er god grunn til å spørre: Kan vi stole på meningsmålingene? Usikkerhetsmomentene gjør ikke meningsmålingene uinteressante, men de kommer garantert til å gjøre at noen blir overrasket på valgdagen.
